Overnatting

Heihei! For en uke siden var vi så heldige. Vi fikk nemlig overnatte hos hver sin irakiske flyktningfamilie. Det var både spennende og litt utfordrende. Alle ankom sin familie ved formiddagen og ble hentet igjen dagen etterpå.

Peder:

Da jeg først hilste på familien jeg skulle bo hos, ble jeg umiddelbart spurt om jeg var sulten. Jeg takket ja, og fikk servert kylling som faren i huset hadde slaktet selv samme dag! Gjestfriheten var upåklagelig, og det lille de hadde, delte de med meg uten å blunke. Vi ble sittende en stund og prøve å kommunisere, og de kunne ca. Like mye engelsk som jeg kunne arabisk. Allikevel fikk de vist litt fra livet sitt, før de dro fra Irak, og ved hjelp av mye kroppsspråk klarte vi til en viss grad å forstå hverandre. De var også veldig nysgjerrige på Norge, Så jeg tok i bruk Google oversetter, og viste de bilder hjemmefra. Det var stor stas! Familien bestod av mor og far og 3 gutter; en på 20, en på 18 år, og en liten sjarmør på 4. 20-åringen spurte meg om jeg spilte FIFA, og utfordret meg til noen matcher med FIFA 07 på en knøttliten TV, som de hadde fått i gave fra bestemoren sin i Irak. Det var veldig gøy å kunne gjøre noe vi begge likte godt, som ikke trengte all verdens kommunikasjon.

Etter det dro vi ut i Madaba og han viste meg alle de beste stedene for å spise (og røyke shisha). Så satte vi oss på cafe, hvor folk spilte kort, og vi fikk være med en liten stund. Jeg skjønte ikke så mye av det vi spilte, men jeg gjorde det visst ikke så verst. Så dro vi tilbake til huset, og spise middag. Jeg fikk servert mer og mer, og tilslutt måtte jeg rett og slett si stopp, for jeg tror ikke de hadde gjort det av seg selv. Så gikk det mot kveld, og jeg var nesten tom for strøm på mobilen. Jeg prøvde å formulere at jeg ikke hadde med lader, men trengte strøm for å vite når vi skulle dra dagen etterpå. Etter mye misforståelser skjønte de hva jeg mente, og før jeg fikk sagt noe var 18-åringen ute av døren. Han kom tilbake etter 5 min, og hadde kjøpt en lader til meg, noe jeg absolutt ikke var forberedt på.. dagen etter måtte vi dra relativt tidlig, så etter frokost sa jeg hade til familien. Det var en utrolig opplevelse å få se deres gavmildhet og takknemlighet for at jeg var der, selv om vi ikke alltid forsto hverandre. Jeg er utrolig takknemlig for måten de tok meg imot, så jeg fikk muligheten til å gi litt tilbake uken etterpå. Gavene jeg hadde med var små, men samtidig var de uendelig store for dem. Det var en fantastisk opplevelse

27017341_1655149284542216_532001705_o

Elena:

Min familie besto av mor, far og to barn; en jente på 9 og en gutt på 5. Moren hadde mista sin egen mor fordi hun ble skutt av IS, og dattera hadde blåmerker i ansiktet fra lærere på skolen hun nå gikk på. Selv om det var to barn i huset så brukte jeg mest tid sammen med moren. Jeg ble kjent med en dame som hadde et stort hjerte for Jesus og elsket alle rundt seg. Hun hadde verdens fineste smil, og hun kunne glede seg over og le av de aller minste ting. Hun satte atmosfæren i familien, og den var preget av å aldri klage men å være takknemlig for hva du har, utrolig mye kjærlighet. Det som gjorde mest inntrykk var hvor takknemlige de var for at jeg var der. De serverte meg all maten som fantes i huset og trygla meg om å komme tilbake, helst så ville de at jeg aldri skulle forlate dem. Det slo meg hvor ensomme de måtte være. På kvelden hadde jeg en fin tårevåt stund med familien hvor jeg sang noen norske lovsanger for dem etter deres forespørsel. Det var utrolig å se hva Gud kunne gjøre for denne familien gjennom meg, en middelmådig norsk attenåring. Familien følte seg sett, rørt og elsket, og jeg tror ikke det var noe jég spesielt klarte å prestere, men at det er Gud som sto bak.

26829764_1734055723325195_1574048961_o
Ingunn:
Min familie bestod av en mor og en far som hadde 4 barn. En fantastisk familie med en enorm gjestfrihet og glede. De tok meg skikkelig godt i mot, og ville virkelig bli kjent med meg til tross for litt språkproblemer. De snakker arabisk og syriani, et språk de fleste kristne familier fra Irak snakker. Familien hadde kommet til Jordan for 9 måneder siden, som flyktninger fra Irak. I Irak ble huset med alt de hadde brent ned av muslimer, og de måtte flykte. Nå bor de i et lite hus, og faren er den eneste som tjener litt penger i måneden, fra et mosaicarbeid i kirken. Egentlig har begge gode utdanninger, men de får ikke lov til å jobbe i Jordan. Tre av barna går på skole. Den minste gutten som var 4 år skulle egentlig gå i barnehage, men de hadde ikke råd til det, så han er hjemme hele dagen og kjeder seg.
Det som gjorde mest inntrykk på meg var hvor få rettigheter, og hvor lite de hadde å fylle hverdagen med, kjærligheten de hadde for hverandre og gjestfriheten. De la seg klokken 02/03 om natten, stod opp til skole og jobb, og deretter sov helt til middag på kvelden. Barna hadde svært få leker, og mye av tiden ble brukt foran tven. Hjemme kjedet seg ekstremt mye, og det eneste de hadde å se frem til i uken var fredager når de dro på gudstjeneste. Til tross for dette har troen aldri vært viktigere for de. Moren fortale at det er Gud som har gir henne motivasjon til å stå opp, håp og styrke til å fortsette hver dag. Noe som er veldig inspirerende. Jeg er veldig takknemlig som fikk gleden av å bli kjent med de!

 

26655475_1585815401508450_1244458366_o26655119_1585815444841779_2140642694_o

Ragnhild:

Jeg var så heldig at jeg fikk besøke en familie på tre, snart fire, familiemedlemmer. Da jeg kom til stedet ble jeg tatt godt imot av moren og datteren. Moren var ganske stille og var for det meste på kjøkkenet og lagde mat,kjempegod mat, mens jenten lekte i stuen. Jeg tilbrakte mesteparten av tiden med jenten som var fire år. De snakket ikke engelsk men litt arabisk. Syriac var hovedspråket deres. Det sier seg selv at det ble lite verbal kommunikasjon mellom meg og de voksne. Da var det godt for meg å kunne være med fireåringen. Der kommuniserte vi gjennom lek, fantasi og kroppsspråk.

Familien kom til Jordan for 6 måneder siden som flyktninger fra Irak. På grunn av de språklige utfordringene forstod jeg ikke så mye av historien deres, men jeg var så heldig og fikk se i flere fotoalbum fra tiden deres i Irak. Det var nok det som gjorde mest inntrykk på meg: å se bilder av utdannede, høyt respekterte og elskede familiemedlemmer, og bli fortalt at disse ble bortført av IS. Det flotte og møblerte hjemmet de tidligere bodde i var vekke nå. Sprengt til støv og småstein. Jeg ble utrolig trist og lei meg når dette kom så nært inn på meg. Selv om jeg ikke er noen psykolog, kunne jeg merke at de var sterkt påvirket av det de hadde vært igjennom. Heldigvis hadde de Jesus i hjertet. Moren tok med jenten sin i kirken for å be hver dag. Faren i familien forsørget de på en eller annen måte… Ellers gjorde de ikke så mye i hverdagen sin, fikk jeg inntrykk av. Selv om begge to hadde en god utdannelse, var det ikke lov for irakiske flyktninger å jobbe i Jordan, noe som gjorde det ekstra vanskelig for dem. Begge foreldrene var godt utdannet, men i Jordan får de dessverre ikke brukt potensialet sitt, følt seg litt nyttig eller ikke minst fått noe annet å tenke på enn frykt og usikkerhet.

Til tross for alt de hadde opplevd, var de utrolig gjestfrie og hyggelige mennesker. Jeg er så takknemlig for at jeg kunne bli litt kjent med de, høre og se deres historie,- og å få kunne være litt storesøster igjen.

 

Processed with VSCO with fp1 preset

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s